Hunder vi minnes
Det var ingen lett oppgave å skulle velge valp, da vi for mange år siden besøkte oppdretteren og hadde førstevalg i valpekassen. Matfar falt for Lucy, mens matmor likte både Juno og Lucy. For oss sto da valget mellom disse to valpene. Juno gjorde valget lettere for oss, for som den målbevisste beagledamen hun var, valgte hun nemlig oss! Men vi glemte aldri Lucy....
Og da Juno knapt et år senere ble gjenforenet med sin kullsøster Lucy, var gleden stor. De gjenkjente hverandre øyeblikkelig, og Lucy som da skulle få et nytt hjem fikk flytte hjem til oss uken etter. Søstrene var nærmest uatskillelige i de neste ni årene til Lucy måtte forlate oss, drøyt 10 år gammel. Juno fikk vi beholde enda noen år, til hun vandret over regnbuebroen noen dager før sin 14 års-dag.
Gunvald..... Champhurst Jump On The Bandwagon. De første dager og netter etter at vi hentet ham hos oppdretteren i Sverige tilbragte vi i nåtidens "bandwagon" (d.v.s. campingvogn), og sammen med stamtavlenavnet hans ble dette inspirasjon til vårt kennelnavn. Han ble tatt godt imot av de to tantene, Juno og Lucy, og fant seg fort til rette i sitt nye hjem.
Han hadde en særegenhet som alle måtte le av - når det var noe han ville, satt han seg ned og løftet forbena opp og veivet med dem helt til han fikk respons. Og han satt fjellstøtt! Lenge. Et annet trick han brukte for å en godbit var å stjele ett eller annet som han visste han ikke fikk lov til å ta, og bruke det som forhandlingsgrunnlag. Det kunne være sko, sokker, klær eller andre gjenstander, og han slapp dem pent i vår hånd mot å få en godbit. Han var en snill hund som var glad i folk og andre hunder, men helst ikke fremmede hannhunder. Dem kunne han styre sin begeistring for. Og da Kira flyttet hjem til oss viste han sine myyyykeste sider.....
Gunvald ble trent på blodspor, og han var den første beagle som gikk en offisiell schweiss-prøve i Danmark. På Beagle Klubbens Very Special Show på Bornholm i 2005 deltok vi på Beagle Klubbens første offisielle schweiss-prøve, der vi trakk spor nr. 1, og han gikk til en 1. premie, noen få dager før sin 1 års-dag. At han var prøvens yngste deltakende hund ble av en eller annen grunn ikke markert. Han deltok også på noen utstillinger, og ble BIR og 2.BIS på harehundutstilling på Haglebu.
Som beagler flest var Gunvald glad i mat, og enkelte ting falt mer i smak enn andre. Epler var det beste han visste, og så snart han kjente lukten av et eple kom han stormende og skulle smake. Vi husker en episode på hytten da vi en kveld hørte at han bjeffet, lett irritert, ute i hagen. Bjeffingen tiltok og hørtes mer og mer irritert ut, så vi gikk ut på terrassen for å se hva det var. Der sto Gunvald på bakbena og strekte seg opp mot et enslig eple nederst på epletreet. Men treet sto i nedoverbakke og eplet hang litt høyere enn han kunne nå til, og han strevde med å holde balansen samtidig som han skulle strekke seg for å nå eplet. Til slutt måtte vi trå til og holde ned grenen med eplet slik at han kunne nå tak i det, og lykken var stor da han klarte det og kunne nyte hver eneste bit!
Det var med stor sorg vi slapp Gunvald over regnbuebroen i en alder av 11 år, og han etterlater seg et stort tomrom. Vi er takknemlige for den tiden vi fikk sammen med ham!
Kira kom til oss da hun var 18 måneder gammel, men jeg hadde kjent henne i over et år. Hun hadde et herlig gemytt og vi er kjempeglade for at hun fikk komme til oss når hun trengte et nytt hjem. Hun fant fort sin plass i flokken - hadde dyp respekt for gamletanten Juno, og ikke fullt så mye for Gunvald. Hun fikk frem hans myyykeste sider......
Vi trente blodspor, men gikk aldri en offisiell prøve. Vi trente også lydighet, men hun ble fort lei og lot seg distrahere. Derimot elsket hun agility-apparatene. Ble det for lite action rundt henne, løp hun selv avgårde opp på vippen, over stigen, gjennom tunnellen og opp på bordet. På utstillingsfronten ble det aldri de helt store resultatene, men hun oppnådde et CK og 3BTK, og det levde vi lenge på....
Hun tok godt imot Daga da hun kom til oss, og likeså ønsket hun Ask velkommen da han gjorde sin ankomst i flokken. Og da lundehundkullet ble født fulgte hun med på ærbødig avstand, men mente nok at Daga og Ask fikk stå for oppdragelsen og aktiviseringen selv.... Hun var den ubestridte dronningen helt til hun måtte forlate oss, vel 11 år gammel, og hun er dypt savnet.
Noen måneder etter at beagle-gutten vår, Gunvald, hadde gått bort ble vi spurt om vi kunne tenke oss å gi lunde-gutten Ask et hjem. Ask ble til etter inseminasjon med frossen sæd etter en amerikansk hannhund og en tispe fra Trondheim. Han ble en livlig krabat, og var veldig glad i mennesker generelt, selv om han hadde sine favoritter blant de han kjente. Fremmede hunder kunne han styre sin begeistring for.
Disse hannhundene våre har hatt sine egne ynglingsfrukter. Gunvald var vill etter epler, og Ask etter bananer. Han kunne høre lyden av et bananskall som sprakk, selv om han var i et annet rom enn bananspiseren, og da kom han pilende og skulle smake.
Ask likte å reise og se nye steder og oppleve nye ting. Han likte seg godt på sjøen og var veldig glad i trebåter. Han kunne gå forbi mange plastbåter i en båthavn uten å bry seg, men når han kom fram til en trebåt ville han ombord. Og han elsket bobilen! Han har reist land og strand rundt i bobil, og bildet til høyre viser Ask da han første gang tok vår nye bobil i øyensyn og sprang opp trinnene til sengene bak i bilen. Der satt han og smilte fra øre til øre og lurte på om vi ikke skulle kjøre snart..... Nå har han hatt sin siste bobiltur. Han forlot oss 8,5 år gammel og er dypt savnet!
Daga ble unnfanget på Værøy under Lundehunddagene sommeren 2012. Hun kom til oss da hun var 7 måneder, og vi fikk beholde henne til hun var 12 år. Hun var lett å bli glad i, og ble tatt godt imot av beaglene Kira og Gunvald. Da Kira gikk bort ble Daga husets dronning. En snillere og mer kjærlig hund skulle du lete lenge etter, men jammen kunne hun være skarp hvis hun mente at det var behov for litt strammere tøyler, enten det nå var hennes eget avkom eller en nabohund som ikke oppførte seg, og stemmen hennes bar langt.....
Hun fikk dessverre bare ett kull, og vi beholdt en av tispevalpene som nå regjerer som husets nye dronning.
Daga var høyt elsket og er dypt savnet!